Selvsådde stemor

Stemor er en av favorittene mine i hagen. De er så hardføre at de blomstrer nesten hele året, til og med her oppe i nord. De krever lite, er lette å få til, og finnes i alle mulige farger.

Det som vi gjerne kaller "stemor" er i virkeligheten to forskjellige arter. De gammeldagse sortene med store blomster har det latinske navnet Viola x wittrockiana, og er ettårig. Den er en krysning av vill stemor og flere forskjellige andre arter. De småblomstrete typene heter Viola cornuta, og er egentlig flerårige. Begge to er flinke til å sette frø, og kan krysse seg.

Jeg har gjennom mange år samlet frø av forskjellige stemor og viola i hagen. For at planten skal holde seg fin lengst mulig, er det lurt å knipe av visne blomster, men jeg lar et par frøkapsler få utvikle seg nå og da. Trikset er å plukke dem akkurat når de er modne, men før de sprekker. Rett før de sprekker, blir de lysere i fargen og kjennes lettere ut. Jeg samler frøkapslene i en kopp, så får de ligge der og sprekke så frøene samler seg på bunnen. De får ligge tørt og litt kjølig gjennom vinteren, og jeg sår dem vanligvis nå i februar i minidrivhus inne. (Jeg har et selvbygd et med plantelys) Når det etter hvert blir fritt for frost, får de små plantene stå ute på trappa på dagtid og venne seg til kulda.

Det spennende er at når flere forskjellige sorter står sammen, krysser de seg lett. Derfor vet jeg aldri hva slags farge og størrelse de nye plantene vil få. I fjor ble det så mange småplanter at jeg måtte gi bort mange. Her er noen eksempler på hva som kom opp i fjor.

Den nederste sorten har oppstått her, og er spesielt hardfør. Denne blomstrer hele vinteren, så lenge den ikke er dekket av snø!