Snøklokke

Snøklokke

Foto: Filip H.F. Slagter

Latinsk navn: Galanthus nivalis

Familie: Narsissfamilien

Opprinnelse: Sentral-Europa

Hardførhet: H6

Utseende: Tykke, gresslignende blader. Hengende, hvite blomster med grønne eller gule flekker

Plassering: 

Snøklokke er en løkblomst, som plantes om høsten. Løker vokser best på steder der det blir snødekke om vinteren, og det ikke samler seg vann oppå jorda om våren. Hovedregelen sier at det skal være dobbelt så mye jord over løken som løken er høy, derfor bør snøklokker plantes 10-15 cm dypt avhengig av størrelsen. Skal den stå i potte, bør det være minst 15 cm jord også under løken, for å isolere mot frost.

Vann og gjødsel:

Det er lurt å vanne godt rett etter at løkene er plantet, for at de skal rote seg fortere. Snøklokker blomstrer så tidlig på våren at det er vanligvis ikke nødvendig å vanne da.. Litt langtidsgjødsel, kompost, eller spesiell løkgjødsel i plantehullet er en god ide om jorda ikke er spesielt næringsrik. Gamle planter kan gjødsles etter blomstringen, før bladene visner.

Spesielle krav:

Som på alle andre flerårige løker, bør snøklokkebladene få visne ned av seg selv etter blomstringen. Dette er fordi bladene produserer næring som er viktig for blomstringen neste år.

Formering:

Formeres med løker, som graves opp og plantes om høsten.

Sesong:

Tidlig på våren. Snøklokke er en av de tidligste vårblomstene.

Diverse:

Nære slektninger av den vanlige snøklokka har fått en del oppmerksomhet i nyere tid, fordi de inneholder et medisinsk nyttig stoff som heter galantamin. Galantamin har mange bruksområder, alt fra motgift mot nervegass til lindrende medisin mot demens. Det har blitt et populært kosttilskudd, spesielt i Øst-Europa, og sies å fremkalle spesielt klare drømmer.

Snøklokkeløker er giftige. Giften virker på magen og tarmene og gir oppkast og diare.