Stuegran

Stuegran

Foto: Filip H. F. Slagter

Latinsk navn: Araucaria heterophylla

Familie: Apeskrekkfamilien

Opprinnelse: Australia

Hardførhet: Vintergrønn inne

Utseende: Vintergrønt bartre med lysegrønne, voksaktige nåler. Vokser i etasjer.

Plassering: 

Romtemperatur, ikke i kald trekk. Stuegran tåler ikke temperaturer under 10 grader. Denne planten har hovedsesong når det er mørkt ute, derfor bør den stå enten nært et vindu eller i godt, kunstig lys. Vanlig lampelys er ikke nok til at den kan vokse skikkelig. Den kan stå ute om sommeren, men bare om det er over 10 grader hele døgnet.

Vann og gjødsel:

En stuegran trenger typisk mye mer vann om sommeren enn om vinteren. Den tåler å tørke såpass at potta blir helt lett. De blir oftest solgt i lette, veldrenerte jordtyper som inneholder mye kokosfiber, så det er viktig å vanne på en måte som fukter hele jordklumpen. Det går an å vanne ovenfra til det begynner å komme ut vann under, eller å la den få drikke nedenfra til potta kjennes tung ut.

Stuegran vokser forholdsvis sakte og krever ikke mye næring. Flytende gjødsel en gang i måneden er nok, eller langtidsnæring i små doser. Det er viktig at gjødselen ikke blir dosert for sterkt.

Spesielle krav:

Stuegran liker å få en dusj med vann, spesielt om lufta inne er tørr. Den tåler ikke å klippes ned, da den ikke setter nye skudd fra gamle stammer. Å klippe den ned vil ødelegge formen på planten. Den er ikke glad i å bli pottet om, så det bør ikke gjøres oftere enn hvert 3-4. år.

Formering:

Stuegran kjøpes vanligvis ferdig i butikkene. Bartrær spirer sakte!

Sesong:

Hele året, oftest i salg om vinteren

Diverse:

Stuegran vokser bare vill på et sted i verden: Norfolk-øya, som ligger sør for Australia. Apeskrekkfamilien har mange andre arter som vokser rundt omkring i varme strøk, de fleste i Australia.

Peperomia

Peperomia

Latinsk navn: Peperomia sp.

Alternative navn: Rottehale, rotterumpe

Familie: Pepperfamilien

Opprinnelse: Peperomia finnes i tropiske strøk, de fleste kommer fra Mellom- og Sør-Amerika

Utseende: Lav, grønn plante med tykke, oftest små runde blader i grønt og/eller sølvaktig. Noen typer er lilla under bladene. Blomstene ser ut som små haler.

Plassering: 

Peperomia er en tropisk plante som trives i romtemperatur. Den trenger lys, men bør ikke stå rett i sola i et sørvindu. Om vinteren bør den få stå i eller rett ved et vindu. Peperomia tåler ikke kulde.

Vann og gjødsel:

Det er viktig at en Peperomia ikke får for mye vann. Kjennes potta tung ut, har den mer enn nok. Den bør få tørke mellom hver vanning. En gang i uka er rikelig. Peperomia vil helst drikke vann fra bunnen. Det greieste er å ta den ut av pyntepotta og sette den på et fat med vann i noen minutter. Ingen tropiske planter liker å bli vannet med kaldt vann.

Peperomia er ikke en spesielt næringskrevende plante, men den bør få litt gjødsel på våren og sommeren. Siden den trenger lite vann, passer langtidsgjødsel godt.

Spesielle krav:

Visne blader bør plukkes av. Peperomia er lettstelt og har ingen spesielle krav.

Formering:

Det er lettest å dele Peperomia, spesielt sortene med små blad. De grovere sortene kan formeres med stiklinger.

Sesong:

Hele året

Diverse:

Peperomia er i slekt med pepperplanten, men regnes som giftig.

Georgine

Georgine

Latinsk navn: Dahlia

Familie: Kurvplantefamilien

Opprinnelse: Mexico

Hardførhet: Overvintres inne

Utseende: Stort utvalg av størrelser, farger og former. 

Plassering: 

Ute i potter, kasser eller bed. Georginer krever mye vann og næring, så de bør få god plass og god, næringsrik jord. Jo mer sol de får, jo mer blomster får de. Om jorda er veldig tung og leirholdig, bør den blandes med blomsterjord e.l. for at det ikke skal bli for tungt og vått.

De fleste sortene utvikler knoller i jorda, disse kan taes opp om høsten og overvintres inne. De bør ligge mørkt og kjølig, omtrent som poteter. Disse kan plantes igjen når våren kommer. Knollene plantes dypt, ca. 15 cm. Det går også an å plante knollene tidlig i potter, og plante dem om ute når det ikke er fare for frost.

Vann og gjødsel:

Georginer vil ha mye vann og gjødsel. I et bed, under en normal norsk sommer, vil det vanligvis ikke være nødvendig med mye ekstra vanning. I potter og kasser er det viktig å gjennomvanne godt og regelmessig. Siden det ligger knoller under jorda som kan råtne, er det også viktig at jorda er godt drenert, potter bør ha hull i bunnen!

Gjødsel som er beregnet på blomstrende planter eller sommerblomster passer godt. Gjødselen bør ha et høyt K- og P- tall i forhold til N-tallet. Dette er noe som alle planter som skal blomstre mye i løpet av en kort sesong har til felles.

Spesielle krav:

Visne blomster bør knipes av. Mange pleier å klippe ned planten noen dager før de tar opp knollene for overvintring, det skal visstnok gjøre at knollen produserer flere groer.

Er det mye vind bør planten støttes opp. Mange sorter blir høye, og georgineskudd er sprø.

Formering:

Det går an å så georginer, men det er mest vanlig å plante dem som knoller i jorda. Det går an å dele knollene, da må alle delene ha groer på seg.

Sesong:

Sommer og høst, så lenge det ikke er frost.

Diverse:

Georginer holder seg fint i vann. Som alle andre snittblomster må de ha et rent snitt nederst, og det må ikke stå blader under vann.

Duftranke

Duftranke

Latinsk navn: Stephanotis floribunda

Familie: Gravmyrtfamilien /Tidligere Svalerotfamilien

Opprinnelse: Madagaskar

Utseende: Slyngplante med blanke, mørkegrønne blader og duftemde, hvite blomster i klase. Ligner Hoya, men blomstene har trompetform

Plassering: 

Så lyst som mulig, men ikke i den varmeste sola midt på sommeren. Det er svært viktig at en duftranke med knopper får nok lys, for at knoppene skal komme ut. Den bør heller ikke flyttes eller snues på mens den står i knopp.

Duftranker liker i det hele tatt ikke å bli overrasket. Temperaturen bør være konstant på mellom 15 og 20 grader for at den skal trives aller best.

Vann og gjødsel:

En duftranke liker verken å bli for tørr eller for våt. Den bør vannes litt om gangen, men ganske ofte, med lunkent vann. Å vanne fra bunnen gir planten sterkere røtter. Den kan gjerne dusjes med lunkent vann, men ikke rett på blomsten.

Blir bladene matte,  er det et tydelig tegn på at den har fått for lite vann.

Duftranker bør få gjødsel som er blandet ut svakere enn det står på flaska. Brukes langtidsgjødsel, er det nok med en halv dose. Dette er fordi duftranker lett får sjokk om de blir gjødslet for sterkt.

Spesielle krav:

Duftranke er en litt krevende potteplante, som ikke vil ha brå forandringer i forholdene. Den kaster knoppene om den blir misfornøyd med noe, og det tar lang tid med godt lys og regelmessig vanning før de kommer tilbake.

Selve planten er flerårig og vokser fort. Det er greiest å nøste den opp rundt en bøyle eller et espalier etter som den vokser.

Formering:

Kan formeres med frø, men frøene må være helt ferske. Gartnere formerer dem med stiklinger.

Sesong:

Blomstrer i den lyse årstiden

Diverse:

Det går an å få frukt på en duftranke, men det skjer sjeldent. Frukten ligner litt på en mango, og er full av hårete frø. Frøene kan spire om de blir sådd en dag eller mindre fra de blir plukket.

Blommig fredag: Å minnes

Så godt at bloggen Blant rosor og bladlöss har startet opp med Blommig Fredag igjen. Temaet denne uka er Å minnes.

2016 er ikke over enda, men det er mye å minnes. Våren kom tidlig. Allerede i mars var det snøfritt. I april kom de første små løkblomstene. Bildet er tatt den 10.april. Da hadde jeg allerede plantet ut stemor.

Så kom sommeren med roseblomstring, herlige dufter overalt og tidenes ferie. Å kunne dra på ferie til et varmt land var noe jeg hadde drømt om hele livet. Nå er det gjort. Det var akkurat så deilig som jeg hadde forestilt meg, selv om de siste par dagene var i overkant varme. Et annet høydepunkt denne sommeren var å få møte to små, nye familiemedlemmer. De er en stor glede!

Høstfargene var så utrolig fine i år. Høsten var så varm at det tok lang tid før løvet falt av, og den første høststormen kom seint. Snø har vi ikke fått enda...

Sjømannstrøst

Sjømannstrøst

Latinsk navn: Aglaonema sp.

Familie: Myrkonglefamilien

Opprinnelse: Asia

Hardførhet: Tåler ikke under 15 grader!

Utseende: Spraglete blader på en kort stamme

Plassering: 

En sjømannstrøst trenger ikke å stå i vinduet. Den er en av de minst lyskrevende av alle potteplanter. Er det nok lys til å lese, vil denne planter overleve. Den tåler derimot ikke kald trekk. Frostskader kan oppstå allerede under 15 grader.

Potta må være godt drenert, rota kan råtne om den ikke får luft.

Vann og gjødsel:

Jorda bør tørke litt opp mellom hver vanning. Sjømannstrøst selges ofte i torvjord som tørker fort i overflaten, mens det fremdeles kan ligge mye vann nedover i jorda. Derfor er det best å løfte på potta og vanne når den kjennes tørr ut. Jo mindre lys planten får, jo mindre vann trenger den.

Sjømannstrøst vokser sakte og trenger ikke mye gjødsel, den kan få litt blomstergjødsel i sommerhalvåret. For mye gjødsel gjør mer skade enn nytte.

Spesielle krav:

Sjømannstrøst tåler ikke kald trekk. Den må ikke stå i et vindu som det blir luftet ut gjennom, og er det kaldt ute den dagen den blir kjøpt, må den pakkes godt inn.

Formering:

Kan formeres med stiklinger, store planter kan deles. De fleste plantene i myrkonglefamilien roter seg lett i vann.

Sesong:

Hele året

Diverse:

Som de aller fleste andre planter i myrkonglefamilien, inneholder sjømannstrøst et irriterende stoff. Den bør ikke stå innen rekkevidde for små barn eller dyr.

Hjerteranke

Hjerteranke

Latinsk navn: Ceropegia woodii

Familie: Gravmyrtfamilien

Opprinnelse: Sør- Afrika

Utseende: Tynn hengende eller klatrende stilk med hjerteformete blader to og to, rosa rørformete blomster

Plassering: 

Så lyst som mulig, helst i vinduet. Om sommeren bør den skjermes for den sterkeste sola. Hjerteranke tåler ikke under 15 grader.

Vann og gjødsel:

Jorda må bli tørr mellom hver vanning, og det må ikke stå igjen vann på skåla eller i potta etter at planten har drukket ferdig. Det er ikke nok at overflaten tørker, den må bli såpass tørr at potta kjennes lett ut. Dette er fordi det ligger knoller under jorda, som kan råtne om de er våte over tid.

Den trenger ikke mye gjødsel, og kan gjerne få gjødsel beregnet på kaktus og sukkulenter.

Spesielle krav:

Hjerteranke er glad i lys. Får den for lite lys, vil den få lysegrønne blader. Friske blader er mørkegrønne med et sølvaktig mønster.

Formering:

Formeres ved deling. Knollene kan plukkes fra hverandre og pottes i nye potter.

Sesong:

Hele året, blomstrer når det er lyst nok.

Diverse:

Slekten Ceropegia inneholder flere planter med uvanlig utseende på blomstene. En slektning, Ceropegia sandersonii, har blomster som ligner sopphatter eller fallskjermer.

Gaultheria

Gaultheria

Latinsk navn: Gaultheria procumbens

Andre navn: Bærlyng, vintergrønn

Familie: Lyngfamilien

Opprinnelse: Amerika

Hardførhet: Overvintrer sannsynligvis ikke i Norge

Utseende: Ligner tyttebærlyng, røde bær, dufter "medisin"

Plassering: 

Gaultheria er egentlig en vintergrønn lyng, og vil helst stå litt kjølig. Her til lands blir den mest brukt som juledekorasjon, så det har ikke så mye å si hvor den står. Får den godt lys, kan den få flere blomster og bær. Lys er også viktig for at hvite bær skal bli røde.

Det går bare bra å ha den stående ute, og bærene tåler noe frost. Den vil nok ikke overleve en lang, norsk vinter.

Vann og gjødsel:

Gaultheria som står inne kan drikke vann ganske fort. Den bør få vann så fort potta kjennes lett ut. Siden sesongen er såpass kort, trenger den ikke gjødsel.

Spesielle krav:

Ingen spesielle krav, denne planten brukes vanligvis som en "pottebukett" om vinteren. Bærene tåler frost.

Formering:

Kan formeres ved deling.

Sesong:

Vinter. Den dyrkes vanligvis for de dekorative, røde bærene.

Diverse:

Gaultheria procumbens kalles "Wintergreen" i USA, og den inneholder en eterisk olje som blir brukt som smakstilsetning. Den er populær i halsdrops, duftlys, og til og med i brus. Tigerbalsam inneholder denne oljen, og dufta fra planten kan minne om tigerbalsam.

Om ørkenkaktus og skogkaktus

Kaktusfamilien er stor, og det finnes kaktuser i et stort område. De fleste kaktusene kommer fra Amerika, unntatt en eneste art som vokser vill i Afrika. Amerika er et langstrakt kontinent med mange forskjellige klima.

Det en vanligvis ser for seg når en tenker på kaktus, er ørkenplanter. Vi har vel alle sett amerikanske filmer der kaktusene strekker armene sine mot himmelen i den øde ørkenen.  Disse plantene trives under den stekende sola, og har nok med ei regnbyge nå og da. Noen er bitte små og gjemmer seg nærmest i sanden, andre vokser som trær.

Mange kaktuser vokser også i tropiske skoger. De mest kjente her i Norge er julekaktus og påskekaktus, men det finnes mange andre skogkaktuser med stor variasjon i form og blomstring. Skogkaktuser vokser oppe i trær og i bergsprekker, derfor liker de vanligvis å dyrkes hengende.

Den største forskjellen ligger i hvor godt de tåler tørke. Ørkenkaktuser tåler godt å bli helt tørre i jorda, de trives til og med best om de får bli skikkelig tørste. Det er også typisk at ørkenkaktuser går i vinterdvale. Det gjelder spesielt kaktuser som stammer fra fjellstrøk, for eksempel mange Opuntia. Skogkaktuser vil derimot ikke bli helt tørre. De kommer fra områder med mye høyere luftfuktighet, og blir skrukkete og slappe om de ikke får nok vann.

Ørkenkaktuser tåler også mye mer sol enn skogkaktuser. De har tykk hud som beskytter mot sola, og vanligvis både pigger og hår. Skogkaktuser har mye tynnere hud, og lenger mellom piggene. Typiske bladkaktuser som Epiphyllum og julekaktus har nesten ikke pigger i det hele tatt. Derfor bør de ikke henge rett i sola om sommeren.

Navnet "bladkaktus" er faktisk litt misvisende. Det grønne på dem er ikke blader. Det er stilker, som har utviklet seg til å gjøre jobben som bladene vanligvis har med å utnytte lys. Derfor er sånne kaktuser uvanlig lette å ta stiklinger av: det går an å stikke et "blad" rett ned i jorda.

Det begge typene har til felles er at de kan få fantastiske blomster som kan være svært store i forhold til kaktusen. Det skal litt forskjellig stell til får å få fram knoppene. Det ørkenkaktuser trenger er vanligvis en hvileperiode med lavere temperatur og nesten ikke vann. Skogkaktuser blomstrer når dagene blir kortere eller lengre, alt etter arten.

Selaginella

Selaginella

Foto: @Pitbullady 2012

Latinsk navn: Selaginella martensii

Familie: Dvergjamnefamilien

Opprinnelse: Mellom-Amerika

Utseende: Ligner mose eller tuja, med luftrøtter under skuddene

Plassering: 

Selaginella elsker luftfuktighet og vil helst stå så fuktig som mulig i romtemperatur. Dette er en plante som vil trives f.eks. på badet. Den liker ikke tørr luft og bør ikke stå nært en varmepumpe eller varmeovn, fordi de tørker ut lufta.

Selaginella er ikke spesielt lyskrevende, men den må ha lys på dagtid for å overleve. Den trenger ikke å stå i vinduet, men lyset må stå på om dagen om den står inne i rommet.

Vann og gjødsel:

Det er vanskelig å overvanne en Selaginella. Den tåler ikke å tørke ut og kan gjerne få vann hver dag. Det eneste den ikke tåler er å stå i vann. Det går bare bra å sette den på ei skål med vann for å øke luftfuktigheten, men da må det stå lecakuler e.l. mellom vannet og potta så ikke jorda blir sur.

Selaginella er lite næringskrevende og trenger vanligvis ikke gjødsel, da levetiden er forholdsvis kort i stuetemperatur.

Spesielle krav:

Det eneste kravet er mye vann og fuktig luft. Ingen skadeinsekter like Selaginella, men soppen gråskimmel kan angripe den om det blir for klamt.

Formering:

Selaginella formeres enkelt med stiklinger. Det er bare å knipe av et skudd og stikke det i fuktig jord. Er luftfuktigheten høy nok, vil den rote seg fort og vokse videre.

Sesong:

Det aller meste av Selaginella i Norge selges om vinteren.

Diverse:

Selaginella er ikke mose,  selv om den ofte kalles det. Den er en kråkefotplante, som botanisk sett er en primitiv plante som står nært bregner. De blomstrer ikke og setter ikke frø, men formerer seg med sporer som trenger vann for å spire.

Noen sorter har hvite skuddspisser. Hvitfargen forsvinner vanligvis når det blir varmere og lysere i været, men om planten er så heldig å overleve til neste vinter, kan den komme tilbake.

Gerbera

Gerbera

Latinsk navn: Gerbera jamesonii

Familie: Kurvplantefamilien

Opprinnelse: Afrika

Utseende: Lysegrønne, myke blader i rosett, store ringblomstlignende blomster enkeltvis på en hårete stilk

Plassering: 

Gerbera er glad i lys, og det er viktig at den får stå lyst nok, særlig om vinteren. Får den ikke godt nok lys, klarer de ikke å drikke vann, og jorda blir lett sur. Den bør ikke stå i sterk sol midt på sommeren.

Den er ikke glad i sterk varme. Vanlig romtemperatur på rundt 20 grader er perfekt, og den må ikke utsettes for kald trekk. Under 10 grader kan de få kuldeskader.

Vann og gjødsel:

Jorda bør tørke litt ut mellom hver vanning, og Gerbera bør få lunkent vann på skåla. Den liker ikke å bli våt på bladene, og om det blir liggende vann i rosetten der knoppene kommer opp, råtner de lett. Det greieste er å løfte på potta og vanne når den kjennes lett ut. Jorda må ikke bli for tørr over lang tid.

Gerbera dyrkes vanligvis som en ettårig "pottebukett", og blomstringstiden er såpass kort at næringen i blomsterjorda er nok. Skal planten taes vare på etter blomstring, bør den få gjødsel. Annenhver uke er passelig i den lyse årstiden, en gang i måneden i den mørke.

Spesielle krav:

Gerbera råtner lett i overgangen mellom rota og bladene. Det er viktig at det ikke blir stående vann eller fukt der. Pottes den om, er det viktig at den ikke plantes for dypt av samme grunn.

Formering:

De fleste Gerbera kjøpes ferdig i butikken, men de går også an å så eller plante som en knoll. Frø og knoller av Gerbera er ikke så vanlige i salg i Norge.

Sesong:

Hele året, men den trenger mye lys for å blomstre.

Diverse:

Gerbera er også en populær, holdbar snittblomst. De sortene som dyrkes til snitt er mye høyere og kraftigere enn de som selges som potteplanter. I varmere land er disse sortene også populære sommerblomster ute.

Elefantfot

Elefantfot

Latinsk navn: Nolina eller Beaucarnea

Familie: Aspargesfamilien

Opprinnelse: Mexico

Hardførhet: Tåler litt frost, men overvintrer ikke ute

Utseende: Tykk stamme med en klump nederst, gresslignende blader

Plassering: 

Så lyst som mulig, gjerne i sola. Blir det veldig varmt, f.eks. i et sørvindu, bør den skjermes for den sterkeste sola. Elefantfot kan ta skade av tørr, varm luft om de ikke får lys og vann nok, og bør derfor ikke stå rett ved en ovn eller varmepumpe.

Den kan gjerne stå ut om sommeren, men bør da stå under tak så den ikke regner full av vann. Jorda må være godt drenert.

Vann og gjødsel:

Elefantfot lagrer vann inne i stammen, derfor tåler den å tørke ut. Den bør få bli litt tørst mellom hver vanning. Om vinteren trenger den mindre vann enn om sommeren.

Det er nok å gjødsle en gang i måneden i den lyse årstiden. I den mørke årstiden trenger den ikke gjødsel.

Spesielle krav:

Brune bladspisser kan klippes av uten at planten tar skade. De nederste bladene vil bli brune og krølle seg sammen etter som planten vokser. Dette er helt normalt, men de fleste syns planten blir finere uten de gamle bladene.

Bladene kan råtne om det blir liggende vann oppå dem. Det er best å vanne fra bunnen eller i kanten av potta.

Formering:

Formeres ved frø, men små planter vokser sakte, og derfor kjøpes de vanligvis ferdige i butikken.

Sesong:

Hele året.

Diverse:

Elefantfot er egentlig et tre. Store planter er mange år gamle, og kan derfor bli dyre i salg.

En annerledes blomst

Bartrær er ikke det første vi tenker på når vi hører ordet blomster. Bartrær har nåler og kongler. Sånn botanisk hører bartrær til de nakenfrøete plantene, det vil si at de ikke utvikler en vanlig frukt. Frøene ligger åpne oppå kongleskjellene. Denne plantegruppa er eldre og mer primitiv enn vanlige blomstrende planter.

Men bartrær blomstrer også. Dette er ei helt vanlig furu i full blomst. Siden blomsten sitter nederst på årsskuddet, er dette en hannblomst som etter hvert vil bli helt gul av pollen. Hunnblomstene sitter ytterst på skuddet, og etter at de har blitt bestøvet, tar det to år før de modnes til en ferdig kongle. Det første året blir kongla grønn, det neste året brun.

Det må ha vært noe spesielt med våren dette året. Alle furutrærne i nabolaget blomstret.

Dette innlegget er en del av Floral Friday 

Vindusblad (Monstera)

Vindusblad

Foto: Stock by Kai

Latinsk navn: Monstera deliciosa

Familie: Myrkonglefamilien

Opprinnelse: Amerika

Utseende: Store grønne blader med avlange hull i. Denne planten kan bli svært stor.

Plassering: 

Romtemperatur, lyst, men helst ikke rett i sola. Planten vil overleve i skyggen, men bladene vil bli mye større og få flere hull i godt lys. Som med de aller fleste andre grønnplanter bør den stå rett ved et vindu eller få ekstra lys i den mørke årstiden.

Vindusblad tåler ikke kald trekk, den må ha minst 10 grader. Store planter bør bindes opp.

Vann og gjødsel:

Jorda bør tørke opp mellom hver vanning. Det greieste er å løfte på potta og vanne først når den kjennes lett ut, men det er ikke alltid like lett å få til med en så stor plante. Derfor bør jorda være godt drenert, Et lag med lecakuler nederst i potta er en god ide. Denne planten liker også å bli dusjet, og jeg kjenner til og med noen som tørker av bladene med en fuktig klut.

Planten blir fort stor i forhold til potta, og vil ha næring med mye nitrogen, men ikke i store mengder. Det holder å gjødsle en gang i måneden om ikke jorda er gammel. Gjødsel som er spesielt tilpasset grønnplanter passer godt.

Spesielle krav:

Det vil vokse ut luftrøtter oppover stammen som ikke bør plukkes av. Den liker godt å bli dusjet på luftrøttene. I naturen klatrer planten oppover trestammer. I stua bør den få noe å klatre opp etter, f. eks. en mosestokk eller en snor.

Det går bare bra å klippe av toppen om planten blir for stor. I naturen kan et vindusblad bli flere meter høy, og jeg har sett planter som går helt opp til taket inne. Legg merke til at nye blader utvikler seg inni bladstilken til det forrige bladet, så om et stygt blad må klippes bort fra enden av planten, kan
det være lurt å klippe litt høyt opp om det neste bladet ikke har kommet ut.

Formering:

Det er lettest å formere vindusblad med stiklinger. Er det luftrøtter nederst på stiklingen, vil den rote seg med en gang. Ellers kan den få stå i vann fram til røttene har begynt å komme fram. Nye stiklinger bør få stå i lett fuktig jord.

Sesong:

Hele året.

Diverse:

I de strøkene der vindusblad kan stå ute, vil den få blomster og frukt. Blomsten ligner litt på en fredslilje, og frukten ligner på en ananas og er spiselig. Resten av planten er helt uspiselig, den inneholder oksalsyre som er irriterende for slimhinner.

Vindusblad er kanskje den eneste planten som vokser mot mørket som ung spire. Den gjør det for å finne seg en trestamme å vokse oppover.