Jakten på den flekkete planten

Så langt som jeg kan huske, har familien min bodd i hus fulle av planter, både inne og ute. Det at foreldrene mine er så hageinteresserte, har garantert bidratt til at jeg har blitt som jeg er. 

Da jeg var liten, på slutten av 1970-tallet, bodde vi i en liten by. Der var det kort vei til interessante butikker, blant annet en blomsterbutikk. Mamma og jeg gikk ofte dit på dagtid. Hun likte spesielt godt en plante som så langt jeg kan huske hang fra taket over disken. Bladene hadde runde, gule flekker. Butikkeieren kalte den for plettet skjønnhet. Mamma spurte flere ganger om hun kunne få kjøpe denne planten, men fikk til svar at den ikke var til salgs.

Jeg var så liten at jeg fremdeles satt i barnevogn på denne tiden. En gang, jeg tror det var siste gangen vi besøkte butikken før den la ned, bestemte butikkeieren seg for å gi planten til meg. Mamma var svært takknemlig og tok vare på den lenge, helt til vi mistet den da vi flyttet i 1980. Jeg tror flyttelasset hadde blitt utsatt for frost.

Helt siden da har mamma ønsket seg en slik plante. Etter at jeg begynte å jobbe med blomster, har jeg blitt spurt mange ganger. Problemet er at potteplanter har så mange navn, alt etter hvor i landet en kommer fra. Et navn som er brukt på en plante et sted, kan være brukt på en helt annen plante av noen andre. En kollega som nå er pensjonert hadde for eksempel en plante som hun kalte for "japansk fløteskvett", som må ha vært den samme planten. Når vi bestiller varer til en butikk, er det for det aller meste botaniske navn som blir brukt. Slik unngår vi misforståelser når det handles internasjonalt. 

Det første sporet kom jeg over på en utenlandsk hageblogg for en håndfull år siden. Der var det noen som hadde en nøkketunge som hadde helt like blader som planten mamma ønsket seg, men den var en staude som fikk klaser med gule blomster. Planten het leopardplante, eller Ligularia tussilaginea. Det betyr nøkketunge som ligner hestehov. Ingen i Norge solgte denne planten. Jeg fortsatte å sjekke innimellom, uten hell.

Nå før påske satt jeg inne på kontoret på jobb og spiste lunsj. Sjefen min satt og bestilte varer. "Vet du hva Farfugium er for noe?", spurte hun. "Det står at det er en sommerblomst" Jeg hadde allerede telefonen foran meg og googlet. "Vi må ha den", svarte jeg. "Jeg har hatt en sånn før. Den kan stå inne" Vi bestilte, og jeg sa ingenting til mamma før jeg sendte henne et bilde. Hun kjente den igjen øyeblikkelig.

Nå har vi en hver. Dette er en potteplante som tåler den nordnorske mørketiden ganske godt. Den trenger visstnok bare 6 lystimer i døgnet for å vokse, må ha mye vann, og tåler temperaturer ned mot frysepunktet. At den har mange navn er ikke en overdrivelse. Den har blitt ført til Ligularia og Senecio før den endte opp i Farfugium etter krigen. Fremdeles blir den solgt under flere av de gamle botaniske navnene! Av populærnavn har jeg hørt leopardplante, traktorseteplante, japansk nøkketunge, plettet skjønnhet og japansk fløteskvett. 

Mønsteret varierer fra plante til plante. Noen har en stor flekk eller en lys kant, andre har mange små prikker. For å være sikker på å bevare mønsteret, må plantene deles. De er vanligvis ikke frøekte. Sortene varierer også mye i størrelse. De store grønne (var.giganteum)som brukes som staude i varmere strøk kan bli opptil 60 cm. Den som brukes som potteplante heter 'Aureomaculatum' og har en mer beskjeden størrelse.

Det hender innimellom at gamle trender kommer tilbake. Jeg håper at denne morsomme planten kommer til å bli lettere å få tak i nå. Den er jo så anvendelig.