Et gammelt kulturlandskap og vill karve

Forrige helg gikk jeg en lang tur i Bodømarka. Jeg hadde tre par øyne den dagen; i den ene hånda hadde jeg en god kameratelefon, i den andre en gammel telefon som jeg brukte til å legge inn posisjonen til kulturminner i spillet Ingress. På vei hjemover møtte jeg to hyggelige damer, og vi ble stående og prate blomster.

I et stort område, nært parkeringsplassen der alle stiene møtes, vokser det vill karve. Rett i nærheten ligger noe som ser ut som et sandtak, men som egentlig er ei gammel sandstrand. For 6000 år siden, i steinalderen, gikk sjøen opp hit. Fremdeles kan vi finne skjell i bakken. Her var bakken helt dekket med ekte karve og den uspiselige slektningen gjeldkarve.

Jeg anbefaler ikke å plukke å spise ville planter uten å være 100% sikker på hva det er! Skjermplantefamilien, som karve hører til, har også giftige planter.

Dette er karveblader. Om våren, når de nettopp har kommet opp, er både bladene og rota spiselige. Det kalles karvekål. og smaker som en mellomting av persillerot og karve. Nå om sommeren er rota seig og uspiselig. Næringen har blitt brukt til å lage blomster og frø.

Slik ser blomstene ut. De kan være helt hvite, mørk rosa, eller noe midt imellom slik som denne. Karveblomstene vokser lavere mot bakken enn hundekjeks og skvallerkål.  Bladene er annerledes, og hele planten dufter karve om den gnis mellom fingrene.

Til og med helt umodne karvefrø smaker karve. Den ville, nordnorske varianten har rundere frø enn den vanlige fra butikken, men smaken er kraftigere. Vi vet ikke om det er en egen rase, eller om det kommer av de lyse sommernettene.

Her ved "grustaket" vokser karve og gjeldkarve sammen. Gjeldkarve har en sterkere hvitfarge, mens karve går mer i ett med bakgrunnen. De minste hvite blomstene på dette bildet er en av stjerneblomstene. De hører til samme familie som nellik og brudeslør.

Gjeldkarve har rent hvite blomster 

De nederste bladene på gjeldkarve har mye større fliker. De er mer som et selleriblad, mens karve er mer som gulrotblader hele veien ned.

Nå vokser det også harerug overalt. Nøttene er spiselige. Noen er gule, noen er røde, men de smaker det samme. 

Dette lurte vi litt på hva det var. Jeg har slått opp i den store boka nå, og funnet ut at det er prydsvinerot, Stachys macrantha. Det er en staude, som må ha spredd seg fra en hage i nærheten.

Det har bodd folk i dette området iallfall siden jernalderen.  Jeg har også funnet ville løkarter, villrips, valmuer og veronika langs disse stiene. Kanskje kommer karven og andre planter fra folkene som bodde her for lenge siden.