Allium

Allium

Latinsk navn: Allium sp.

Familie: Løkfamilien, nå en underfamilie av aspargesfamilien

Opprinnelse: Utbredt på den nordlige halvkule

Hardførhet: H2-H6, varierer med art

Utseende: Løkplante med glatt stengel og blomster i en kule eller skjerm i toppen. Bladene visner tidlig på mange arter. Noen har småløker i stedet for eller sammen med blomstene. 

Plassering:

Løkene plantes på høsten i godt drenert jord. Regelen for løker er at hullet skal være tre ganger så dypt som løken er stor, altså at jordlaget oppå er dobbelt så tykt som løken. 

Mange sorter blir høye og tåler sterk vind dårlig.  

Allium er flerårig når den plantes i bakken. I potter tåler de vinteren dårligere.

Vann og gjødsel:

Det er normalt ikke nødvendig å vanne løkplanter som står rett i bakken i løpet av en normal, norsk vår og sommer. Ved planting kan det lønne seg å legge litt løkgjødsel eller kompost i hullet. Ellers gjødsles de som vanlige stauder ca. en gang pr sesong, gjerne tidlig på sommeren.

Spesielle krav:

Bladene på Allium visner tidlig og blir stygge. Det kan lønne seg å plante dem sammen med stauder som skjuler de visne bladene. Samtidig er det viktig at bladene får nok lys mens de er grønne, for å samle næring til neste års blomstring.

Formering:

Noen arter formerer seg med frø, men det kan ta lang tid før småplantene blomstrer. Det er mest vanlig å formere løkplanter med sideløker, som graves opp og flyttes på høsten etter blomstring. Seiersløk har kraftige røtter som kan være litt vriene å dele.

Sesong:

Spirer tidlig på våren, blomstrer vanligvis på sommeren.

Diverse:

Allium er ikke giftig for mennesker, men giftig for hunder og katter. 

Hjortedyr liker ikke Allium. De får vanligvis stå i fred for ville dyr.

Foto: Filip H.F. Slagter