En gulrot er ikke alltid gul

Det er den tiden på året igjen, når frøene dukker opp i butikkene og katalogene ligger framme på bordet hele tiden. Når jeg skriver dette, er det straks februar. Ute ligger snøen, og alt er i svart/hvitt utenfor vinduet.

Vi er heldige og har fått oss en parsell som vi har brukt til grønnsaker de siste par årene. Selv om vi etter reglene er "begrenset" til økologisk dyrking, er utvalget av sorter enormt. Jeg vokste opp med postordrefirma som hadde et par sorter reddik, et par sorter salat, en tidlig og en sein sort gulrot, osv. Det var nesten et sjokk å få en katalog som har femti sider med bare grønnsaker.

Gulrøtter heter gulrøtter fordi de er gulaktige, har jeg tenkt. Moderne gulrøtter er oransje, fordi de ble avlet fram i Nederland på 1600-tallet.. Oransje er en kongelig farge der, så de oransje gulrøttene ble fort populære. Ville gulrøtter er blekgule, men de finnes i mange andre farger enn det.

De siste to årene har vi brukt en frøblanding som gir gulrøtter i mange forskjellige farger. Det er mye mer spennende å dra opp gulrøtter når en ikke aner om den er oransje, gul, hvit, rød eller lilla! Det vises jo ikke på bladene hvilken farge det er under jorda. Sånn personlig likte jeg smaken på de gulgrønne best.

Rødbeter er ikke bare røde heller. Det finnes hvite, gule, oransje, rosa og til og med stripete sorter. Dette er ikke noe nytt, det er gamle sorter som ikke var å få tak i gjennom vanlig handel her i landet. Mange av dem ble avlet fram på 1800-tallet og har vært lokale spesialiteter. Jeg må innrømme at jeg merker ikke mye forskjell i smaken mellom en rød og en rosastripete bete, men det er jo greit at ikke både hender og redskap blir knall røde.

Lilla erter traff jeg først på i Nederland. De blir gråaktige når de tørkes og kokes, og smaker som en mellomting mellom gule erter og brune bønner. Nå har vi også lilla sukkererter. De er akkurat like søte og gode som de grønne.

I år ser jeg at den ene frøkatalogen har gul, lilla og grønn blomkål. Den gule skal visstnok være mer næringsrik enn den vanlige hvite. Hadde det ikke vært så grusomt mye kålmøll her, kunne det vært verdt å prøve...